I 2023, akkurat samtidig med at jeg ga ut boka BEVISST – Historier om samspill mellom hester og mennesker, kom jeg inn på bachelorstudiet psykologi med spesialisering i atferdsanalyse. Jeg husker at jeg satt på fjellet med hestene mine og Colt da jeg fikk beskjed om at jeg hadde kommet inn på studiet. Med dataen på campingbordet på det ene stedet ovenfor setra hvor det var nok dekning til at det tikket inn en mail nå og da.

Jeg hadde søkt meg inn på studiet fordi jeg ønsket mer kunnskap om mennesket, om alt vi gjør og alle de mentale prosessene som foregår i oss. Jeg opplevde stadig vekk at dette var "the missing link" i å kunne bidra enda bedre som veileder innen hest-menneske-relasjon. Jeg var ikke helt sikker på hva atferdsanalyse var, men det sto at det var studiet av hvordan atferd påvirkes og endres og dette hørtes lovende ut.

"Hester kan føle vår intensjon" – møtet med vitenskapen

Jeg stilte opp første skoledag, satte meg på første rad og hadde allerede flere spørsmål enn svar den første timen. Jeg husker godt den første diskusjonen med foreleseren, som etterhvert havnet inn i at jeg sa følgende:

«Men hester kan føle vår intensjon»

«Jaha?» Svarte foreleseren. «Og hvordan ser det ut?»

Ser ut? Tenkte jeg. Det var mer hvordan det føltes. Det handlet om energi og utstråling.

«Har du noe eksempel?» spurte foreleseren, og jeg fortalte eksempelet om at hester kan sanse forskjellen på når jeg slår den i affekt og når jeg slår etter en hestebrems, altså i empati. Altså forskjell på min intensjon.

«Akkurat ja,» svarte foreleseren tørt.

«Men er det ikke litt forskjell i disse foranledningene til disse situasjonene du beskriver?»

Foran-hva? Undret jeg, og foreleseren forklarte videre:

«For eksempel lyden av hestebremsen, følelsen av at den setter seg på hestens kropp, kontra når du slår den når du er sint, da er det vel noe annet som skjer rett før, er det ikke?»

Det var da jeg skjønte det jeg i alle år har referert til som å «se hva som skjer før det som skjer, skjer» hadde en vitenskapelig definisjon. Foranledning. Det som foranlediger, altså kommer før, atferden. Plutselig følte jeg meg litt sen til en fest alle andre allerede var godt inne i.

Etter denne dagen, åpnet det seg en ny verden av kunnskap. Noe passet inn med ting jeg allerede visste og kunne, annen kunnskap passet ikke i det hele tatt. 

Når puslespillet faller fra hverandre

Opplevelsen de videre årene (og som for å være helt ærlig egentlig hadde startet flere år før jeg begynte på disse studiene) var at det føltes som om kunnskapen jeg hadde samlet opp gjennom årene nå plutselig lå spredt utover gulvet, som et puslespill der enkelte gamle brikker ikke lenger passet, og nye kom til. En god stund så var alt det komplette kaos og jeg følte jeg ikke lenger forsto hverken hester eller mennesker særlig godt. Det var en følelse av at jeg ikke kunne noe som helst, var helt udugelig og at alt jeg tidligere hadde tenkt og kjent ikke lenger var legitimt. Kanskje jeg bare måtte slutte med hest. Finne på noe annet med livet. Det var nok da jeg var lengst nede i denne "Fortvilelsesdalen", som man ramler neddi når man plutselig blir bevisst alt det men ikke visste at man ikke visste. 

Selvfølgelig var det ikke sånn at jeg hadde mistet all kunnskap, men det var sånn det kjentes ut. Den følelsen av å få tilgang til så mye ny kunnskap, hvor noe også utfordrer det du har tenkt og gjort i årevis, det er bevisstgjørende – men bevisstgjøring er ikke nødvendigvis synonymt med behagelig.

Nå nærmer jeg meg slutten på studiene, men jeg sitter fortsatt med mange uferdige tanker, og mange flere spørsmål enn svar. Jeg har ikke helt landet i min egen vei videre som hestemenneske, rytter, instruktør og veileder. Det er fortsatt mye å forstå, å lære, ekseperimentere med, og å sette sammen igjen. Jeg skal ikke kaste bort gammel kunnskap og erfaring heller. Mye er viktig å ta med seg videre, og det håper jeg andre, som er i lignende prosesser om dagen, husker på. 

Så det er her jeg er nå. Midt i en prosess hvor gamle tanker har blitt utfordret, ny kunnskap har kommet til og alt må sorteres på nytt. Jeg har flere spørsmål enn svar. Jeg lurer på så mye mer nå. Om hvorfor jeg gjør som jeg gjør, hvorfor du gjør som du gjør, hvordan vi forklarer det vi gjør, og hva som faktisk foregår. 

Så – hvis du føler deg litt lost om dagen – vit at du ikke er alene om det!  😅

Veien gjennom fortvilelsesdalen

Kanskje har du, som meg, stått trygt og komfortabelt oppe på "Tåkepratfjellet", en stund. Det stedet hvor vi tror vi vet hva vi kan, men enn ikke vet alt det vi ikke vet. Det er et komfortabelt sted å være, men når den illusjonen først slår sprekker, og vi begynner å forstå at det er mye vi ikke kan, eller at det finnes flere måter å forstå og forklare samme situasjon på, da hender det vi faller fra dette fjellet, og gjerne helt ned i bunnen av fortvilelsens dal, der det er lett å føle at man ikke får til noe som helst, er helt udugelig, og at alt man tidligere har tenkt og gjort har mistet all verdi.

Men så tror jeg at vi rett og slett må romstere litt nedi der en liten en stund før hver av oss begynner å ta fatt på den slake, litt seige "erkjennelsesbakken", hvor vi så smått begynner å få mer innsikt og forståelse igjen, og gradvis sette sammen bitene av ny og gammel kunnskap. Og så vil vi til slutt ende opp på trygghetens platå igjen, hvor gammel kunnskap ikke erstattes, men integreres med ny kunnskap.

(Dette er forøvrig kalt for Dunning-kruger effekten, og gjenspeiler ideen om at manglende kompetanse ofte fører til at man overvurderer egen kompetanse, mens høy kompetanse ofte fører til at man undervurderer egen kunnskap. Tenk litt på den, du, neste gang du føler at du kunne så mye mer før!) 😉

Under her ser du min illustrasjon av denne effekten: Mt. Stupid er rett og slett blitt til Tåkepratfjellet. Jeg tror vi alle har vært der. Og kanskje noen av oss fortsatt er der oppe i enkelte situasjoner? 🤔 

Til deg (og meg) som famler litt nede i den fortvilelsesdalen akkurat nå.

Husk på:

1. Ubehaget du kjenner er ikke et tegn på at du er udugelig – det er et tegn på at du er i endring.
2. Du er ikke alene – vi er mange som famler litt om dagen.
3. Du kan langt mer enn du tror – ikke glem det, og ikke kast all den kunnskapen overbord, bare fordi du lærer noe nytt og annerledes. Det er ikke sånn at alt rakner – se heller på det som rekonstruksjon.
4. Det er lov å eksperimentere litt når man er i endring. Det går fint å gjøre litt for mye og litt for lite. Å gjøre feil er ikke farlig. Stagnasjon er.
5. Det vil bli bedre. Du vil stå tryggere og stødigere. Du vil det. 

Den reisen mange av oss er på nå, som endrer oss og som tilfører ny kunnskap – den vil komme hestene våre tilgode. Og vi vil stå stødigere i oss selv der oppe, når vi når dette platået hvor gammel og ny kunnskap og forståelse integreres på en bærekraftig måte. Det er jeg helt overbevist om.

Veien dit er ikke enkel, men vi er mange som går i samme retning, om enn på litt ulike stier – så vit at du er langt fra alene. 🧡