Du scroller gjennom Instagram. Alle ser ut til å ha fått det til. Perfekte øyeblikk med perfekte hester. Etisk trening, tydelig kommunikasjon, hester som velger og deltar. 

Og så tenker du på din egen hest. På longeringa som ikke gikk helt som planlagt i går. På beinløftinga som fortsatt er en kamp. På forrige uke, hvor du brummet litt for høyt når hesten gjorde noe dumt.

Og plutselig føles det som om alt du kan, alt du har fått til, forsvinner i bakgrunnen. Alt du ser er det du ikke får til. Alt du leser er hva du burde gjort annerledes.

Men det er nettopp da du trenger å huske: Du gjør så godt du kan. Hver eneste dag.

Og det inlegget på sosiale medier? Det forteller ikke hele historien.

Bildet du ikke ser

Plattformer som Instagram og Facebook flommer over av innlegg nå om alt du burde gjort annerledes med hesten din for at den skal få et godt og verdig hesteliv.

Men det flommer ikke over av hverdagene. Av frustrasjonen. Av dagene hvor ingenting går som planlagt. Av interaksjonen som ikke ser så veldig harmonisk ut. Tvert imot.

Undertegnede i interaksjon med sin egen hest, som hun har eid i mange år...

Du ser aldri hele bildet når du ser en post på sosiale medier. Du ser bare akkurat det bildet de vil du skal se. De har nok sine mindre Instagram-vennlige dager, de også, selv om du og jeg aldri får se dem.

Din kunnskap har verdi

Og det du har fått til – alt du har lært gjennom årene – det har verdi. Stor verdi.

Bare fordi det ropes høyt om etikk og hestevelferd nå, betyr ikke det at du må kaste alle dine erfaringer over bord. All den læringen du har med deg fra tidligere, alle erfaringene dine, alle øyeblikkene du har delt med hest – det gir deg en helt unik kunnskap som ingen andre har. Ikke glemt det.

Også alt det du kanskje ser tilbake på og innser ikke var fullt så bra. Det har verdi, det også.

Det er lov å snuble

Du forsøker å sjonglere egne erfaringer med ny kunnskap og innspill. Det er ikke lett.

I midten står hesten og venter. Tålmodig og tilpasningsdyktig. Husk det. 🧡

Det betyr ikke at vi skal hvile på laurbærene, men det betyr at vi innimellom må få lov til å senke skuldrene litt.

Nettopp når du forsøker å endre ting så hesten skal få det enda litt bedre, det er da det er lett å snuble og bli motløs. Lett å føle at du aldri blir god nok, aldri vil få til det perfekte og optimale som alle preker om. 

Men i de stundene hvor vi snubler, så tenker jeg at det faktisk er godt nok, akkurat det vi gjør. Hesten tilpasser seg. Den tåler at alt ikke er helt perfekt. Jo – den gjør faktisk det. 

Vi må tillate oss å pause innimellom. Puste ut. Kose oss litt på veien også. Tenke at for akkurat nå så er dette – det vi gjør, det vi kan, det vi kan tilby hesten – godt nok.

En pause betyr ikke at vi gir opp eller ikke vil endre oss. En pause er en tillatelse til å være på et platå lenge nok til å senke skuldrene og erkjenne at vi kanskje ikke gjør eller får til alt perfekt – og at det er helt greit.

Ingen er perfekte

Ja, så kanskje vi kløner litt med hvordan vi skal tolke de små signalene, eller ikke helt får til dette her med grenser. Kanskje vi mangler litt kunnskap når det gjelder hvor, når og hvor mange gulrøtter vi egentlig skal levere til hesten, og for hva. Kanskej vi gir for mange gulrøtter. Eller altfor få. 

Eller kanskje vi skjønner at det finnes bedre måter å få den hesten inn på den hengeren, men akkurat nå så er det dette vi har å tilby. Eller kanskje vi ikke helt får til denne longeringa, eller at beinløftinga ikke blir helt sånn som vi ser at andre får til på Instagram.

Kanskje vi innimellom brummer litt mer til hesten enn vi egentlig ønsker. Kanskje vi innimellom handler i affekt også, lar følelsene overta, selv om vi vet så altfor godt at det ikke gjør så mye positivt i noen relasjon.

Kanskje vi ikke kan tilby hesten det perfekte hestemennesket – helt ennå.

Men kanskje – for nå, så er det helt greit?

Du er ikke perfekt. Jeg er ikke perfekt. Vi prøver og feiler, snubler og faller. Vi prøver å være bedre. Får det ikke alltid til. Prøver igjen.

Og kanskje kan vi humre og riste litt oppgitt på hodet når vi forsøker ting, dere, og det ikke går helt sånn det så ut på ekspertenes nyeste video? Og så kan vi riste det av oss igjen, alle disse tankene om alt vi ikke får til (ennå) og alt vi burde gjøre annerledes (litt og litt). Vi kan riste det av oss akkurat sånn som hestene gjør. 🪇

Du gjør så godt du kan.

Og når du kan bedre, så forsøker du å gjøre bedre. Det er beundringsverdig i seg selv.

Husk det nå da. 🧡