På en av fagdagene jeg holdt i fjor hadde vi en demonstrasjon som ikke gikk helt som planlagt. I stedet endte det med å bli en demonstrasjon i sanntid på hva trygghet før trening kan bety, og hvordan det kan se ut i praksis.

Vi var alle på vei ned til ridehuset. Deltakerne hadde gått i forveien, klare for å rigge seg til, for å se eksempel på hvordan vi kan omsette trygghet før trening til praksis. Jeg gikk nedover samtidig som den første demonstrasjonshesten ble leid ut av stallen. Den var allerede godt aktivert. Samtidig ble en gjestehest som ikke sto oppstallet på stallen til vanlig, leid ut av en annen stalldør. Den hadde mye energi og danset rundt vedkommende som leide den. Det ble umiddelbart aktivitet i paddockene like ovenfor stallen. Jeg så hester som hoppet og spratt, og kjente hvordan energien i løpet av få sekunder hadde endret seg. Nå var den nesten elektrisk.

Jeg innså at selve definisjonen på stressor-stabler skjedde i sanntid rett foran meg.  

(Stressor: En sansepåvirkning som igangsetter stress-responsen i hesten. Stressor-stabel: Flere slike sansepåvirkninger samtidig, eller nære hverandre i tid)

Jeg husker jeg så bort på deltakerne som gikk mot ridehuset med den overaktiverte hesten. Hun var fast bestemt på å få med seg hesten ned i ridehuset til fastsatt tidspunkt, for det var jo der vi hadde planlagt at demonstrasjonen skulle foregå denne dagen. Jeg så på hesten som uten tvil var i det jeg kaller for kaller rød sone – selv om den bare var to meter utenfor sin egen stallåpning.

Da slo det meg at selvfølgelig var det her demonstrasjonen skulle foregå. I sanntid. Hva i alle dager var poenget med å håndtere denne hesten i så høy grad av stress ned til ridehuset, og bare legge til enda flere stressorer til det allerede store tårnet hesten opplevde av stressutløsende årsaker samtidig – for å jobbe med ting der – når det som skjedde, det viktige å legge merke til, skjedde allerede her? 

«Hvor føler hun seg trygg?» spurte jeg, som er standardspørsmålet mitt i alle situasjoner hvor jeg er møter en hest som viser store stress-signaler. Hun som håndterte hesten svarte at det kanskje var ved paddockene.

«Da går vi dit,» svarte jeg.

Første steg var ikke å gjøre det vanskeligere for noen av dem, men enklere. Skape trygghet før trening. En baseline, som jeg ofte kaller det (litt uheldig valg av ord hvis man blir involert i forskning har jeg innsett, men likevel: tanken er at det er et utgangspunkt, for videre trening). 

I denne situasjonen så handlet det om å finne et sted hvor hesten kunne lande og roe seg ned igjen, før vi i det hele tatt startet med noe som helst. For meg er dette utgangspunktet for enhver trening og læring, uansett. Vi må ha en baseline, et utgangspunkt å gå ut i fra, hvor hesten er trygg og i balanse. Og så, fra dette utgangspunktet, kan vi utforske mer aktivering, eller jobbe med å utvide en komfortsone, gjøre hesten tryggere eller hva vi ønsker fokusere på. 

Men siden stemningen blant hestene på gården nå var elektrisk så var det ingen ro ved paddockene denne dagen, et sted som normalt var en trygg plass for hoppa. 

Alle hestene hadde nemlig sanset at det var noe nytt på gang. Rutiner var brutt, mennesker viste uforutsigbare atferder: En hel flokk av dem sto jo nå for eksempel i en unormal klynge og stirret på dem alle. De hoppet og spratt i paddockene sine.

Resten av demonstrasjonen ble derfor en ganske god demonstrasjon i hva som ofte er praksis vs. teori. For i praksis er det gjerne litt rotete. Det er ikke svart eller hvitt, enten/eller, trygt eller utrygt. Det er gjerne en blanding av mye forskjellig som skjer samtidig.

Dermed ble demonstrasjonen en blanding av det jeg kaller for «førstehjelp» og det å hjelpe hesten med å føle seg tryggere. Siden vi hadde en stabel med stressorer fant ikke hesten en umiddelbar trygg baseline ved paddockene, og vi måtte håndtere en hest i høy aktivering også der.

Førstehjelpen handlet om rent konkrete strategier for å være trygg selv, holde hesten trygg, og å bryte mønsteret hesten hadde laget seg med at den stivet av kroppen, satte skulderen til og bare dro avgårde i retningen den hadde behov for, med mennesket på slep.

Samtidig var det å bryte dette mønsteret også del av å hjelpe hesten med å føle seg trygg med mennesker. Det handlet om å gi den en ramme som ikke ga rom for å utøve alle slike impulser, men likevel rom for at all den oppsamlede energien fikk utløp, gjennom bevegelse. Det handlet om å se og tilpasse kontinuerlig. At hesten skulle oppleve at den ble sett av mennesket i andre enden av leietauet. Trengte den å gå, var det et sted å gå. Hadde den behov for å stoppe, stoppet mennesket også, sammen med den. Søkte den å gresse, var det akkurat samme tanke mennesket hadde. Forsvant den langt vekk fra situasjonen mentalt, følte den kanskje en hånd på kroppen, eller la merke til en bevegelse, som henten den tilbake til her og nå igjen.

Det hele handlet om å gi hesten opplevelsen av et tilstedeværende menneske som så hva den trengte. Men: Dersom impulsene tok overhånd og hesten testet om den kunne stive av kroppen og dra av gårde, var det en ramme der. En trygg ramme, på et kjent sted, så hesten skulle slippe å la seg rive med av impulsene sine. Det er noe ganske betryggende med dette også, noen ganger.  

Den andre delen av reguleringen handlet ikke om hesten, men om meg som menneske. Hvor godt jeg greide å finne roen og stødigheten i meg selv, i den situasjonen, med den hesten og i det miljøet.

For tilskuerne som sto et stykke unna og så på, men som ikke var nære nok til å høre meg, må dette ha sett ut som jeg ikke gjorde stort i det hele tatt. En hest som gjorde som den vil, kanskje, når jeg stoppet når hesten stoppet og gikk når hesten gikk? Noen tenkte kanskje at de ble snytt for å få servert disse magiske og konkrete øvelsene som skulle «fikse» akkurat sånne situasjoner. Eller kanskje noen skjønte litt av det som utspilte seg, selv om det ikke var så spektakulært? 

Det som foregikk i meg på det tidspunktet, og kanskje aller mest i hesten, var langt fra lite. Alle små ting hesten gjorde med kroppen sin, fra hvor den så, til hvordan den ble stående, hvor ørene pekte, når den begynte å gå, hvordan den blunket, når den forsøkte å dra seg vekk etter gress, og hvordan den forsøkte dette, fortalte en hel masse, for den som virkelig lyttet og tok det inn. Det fortalte historier om fortid og erfaringer, om læring og forventninger, om mønstre, aktivering, trygghet og utrygghet.

Og det slo meg når jeg sto der at det er et paradoks dette med at vi lager planer om hvordan slike kurs eller demonstrasjoner skal foregå; En fastsatt tid i ridehuset, der vi skal se på konkrete ting. Som at hesten ikke vil stå stille når man skal gå på, eller at den har et skummelthjørne i ridehuset som er vanskelig å ri forbi. Vi, mennesker, blir så opptatte av sånne spesifikke situasjoner og øvelser. Vi er logiske og analytiske i vår tenkning. Vi vil ha svar som er praktiske, konkrete og lette å følge.

Derfor konkretiserer vi også ofte utfordringene.

Men så glemmer vi noen ganger dyret, som lever i en sanseverden helt ulik vår, i øyeblikket, her og nå. Et dyr som kanskje opplever aktivering og utrygghet lenge før vi plukker det opp, og som egentlig trenger hjelp med noe helt annet, på et helt annet sted, enn der vi har konkretisert at vi har utfordringer.

For disse tingene vi ofte har utfordringer med, de starter, etter min erfaring, stort sett mye tidligere enn det vi tror, eller fanger opp. Disse tingene handler ofte om helt andre ting også. Langt mer grunnleggende ting. Hesten er kanskje kompleks på sitt vis, men også grunnleggende enkel:

De er byttedyr først og bestevenn sist.

Å føle seg trygge er ikke et privilege de skal oppleve når det passer oss – det er et fundamentalt og grunnleggende behov vi bør etterstrebe før enhver form for trening.

Og dette behovet dekkes ikke alene av at vi er gode på å puste selv, eller har lært oss noen fancy bakkeøvelser som skal roe «nervesystemet» til hesten. Det er et behov som dekkes opp først når vi tilrettelegger miljøet på en sånn måte at hestens kan utøve sine naturlige behov som art: jevn bevegelse, jevn leting etter mat, hesteVenner, og klare, forutsigbare rutiner som skaper trygghet. Det er fra dette at trening, tilvenning og trygging på andre måter bør være fundert. Og kan vi ikke tilrettelegge et sånt miljø, må vi ha i bakhodet at vi får med oss et langt høyere grunnstress i dyret i alle situasjoner. Et grunnstress som, etter min mening, er altfor normalisert, dermed er det også vanskelig for mange å se.

Vi endte demonstrasjonen med å leie litt vekk fra paddockene igjen og la hesten spise litt høy fra en høypose, noe som brøt med antakelsene hesten hadde om å bli leid vekk igjen, og det var fint. Det var nå, i demonstrasjonens siste minutter, at vi egentlig var klare for å begynne med litt trening. Det var først nå vi hadde et utgangspunkt hvor hesten følte seg trygg og aktiveringen var på et normalt nivå. Hadde vi hatt mer tid hadde det kanskje vært hensiktsmessig å jobbe med litt generell og grunnleggende bakkehåndtering og læring. Men så langt kom vi ikke på den korte demonstrasjonsøkta, når vi valgte å prioriterte trygghet før trening.

Men da jeg så på hesten som spiste med senket hodet og avslappet positur, og tenkte på den graden av stress hesten hadde hatt ved starten på demonstrasjonen, når den kom ut av stallen og stressor-stabelen var høy som et tårn, kjente jeg at det var helt riktig, det vi hadde prioritert. Det var riktignok en gjeng flotte deltakere på to bein som kanskje lurte litt på hvorfor det ikke hadde vært mer konkrete øvelser og action involvert – men samtidig så var det meningen til hesten rett fremfor meg i det øyeblikket som betydde aller mest.

🧡

PS: Skrevet av meg, altså. Ikke AI-generert. 🤓