Det har vært litt stille fra meg denne sommeren, men nå er jeg og hestene tilbake igjen etter noen flotte uker i fjellet. Vi var heldige og traff på høytrykksbølgen av godvær store deler av oppholdet, så når været brått skiftet til regn og ufyselig nordavind, pakket vi oss ut fra fjellheimen og reiste ned til sivilisasjonen igjen.

Jeg var heldig å ha base på en seter innerst i en stille fjelldal, med stor hamning og masse deilig fjellgress til hesta. Herfra dro vi på fine turer, men på de varmeste sommerdagene tilbragte vi vel så mye tid på setervollen sammen. Hestene i skyggen av fjøset eller fjellbjørketrærne, og jeg på reinsdyrpleddet i sola, til det ble for varmt og jeg måtte krype inn under skyggen av bjørketrærne, jeg også

Morgenstunder – som gull i grunn ☀️

De fineste morgenen var da jeg kokte opp en kopp kaffe, tok med meg reinsdyrskinnet og listet meg barfot ut på vollen der hesta hadde morgenhvilen sin. De lå strødd rundt i graset, og anerkjente meg bare så vidt med et kort blikk når jeg kom og satte meg sammen med dem.

Det var mange slike stunder. De holdt seg stort sett der jeg var, og jeg holdt meg der de var. Når man reiser og lever så tett på dyra blir man helt naturlig en flokk, en gjeng. Når én av oss fikk øye på noe uforutsett i horisonten, eller vinden bar med seg en annerledes lyd, var vi andre straks på vakt, vi også, og vi samlet oss, helt ubevisst. Hvis jeg satt i graset og Shilo sto ved siden av, og det buldret brått fra skyer i det fjerne, kom Tres løpende og stilte seg foran oss.

Å være i fjellet med dem på denne måten er en måte å være nær hestene på som vanskelig lar seg beskrive. Det er ikke sånn at de kommer løpende når de ser meg – for de ser meg jo hele tiden gjennom dagen. Jeg er del av flokken. Hadde de kommet løpende hver gang de hadde sett meg hadde jeg visst at noe var galt. At de søkte mer mat, eller noe ikke stemte som de ønsket hjelp med. De kommuniserer ganske klart og tydelig der, når de har behov som ikke blir dekt. Skamløst, til tider. 😅

Ikke er det sånn at synet av meg alltid betyr noe av høy verdi heller, slik som trening, lære nye ting eller at noe skal skje. Og akkurat dette synes jeg er litt fint det også, at de ikke aktiverer seg bare ved synet av meg, og at det å være rundt meg også bare kan bety å dele tid og rom sammen, slik som man gjør i en flokk.

Flytende ledelse

Vandringene våre i hamninga og i fjellet generelt var akkurat som jeg husket fra tidligere. Det er ikke en av oss som styrer hvor vi alle går. Det er flytende og dynamisk. Den som tar initiativ, blir enten fulgt, eller ikke. Blir den fulgt, går vi sammen i den retningen en stund. Blir den ikke fulgt, følger vi en annen i stedet, og den som tok initiativet kommer tilbake. Hvem sitt initiativ følges mest? Jeg synes det virker som det er den som har sterkest tro på sin egen idé (les: Shilo 😄).

Det er en annen form for kontakt der oppe på fjellet som ikke handler om hvem som leder og hvem som følger i særlig grad, men om at kontakten er like sterk uansett hvem som følger og hvem som leder. Og uansett avstanden mellom oss. Det er kanskje noe av det mest fascinerende med vandringer sammen på fjellet. Uansett om en av hestene er langt foran eller langt bak på veien, eller godt uti terrenget, så endrer ikke det denne følelsen.

Det å stole på, forstå og anerkjenne dette er utfordrende, især når man er vokst opp med trening av hest hvor de skal gå ved siden av deg eller lydig følge etter deg og at dette er definisjonen på god kontakt. Når du da plutselig ser den ene hesten være løs i fjellet og følger deg, men på femti meters avstand et sted i terrenget der bak, brister dette bildet man er vokst opp med av at kontakt er synonymt med nærhet. Og det er i slike øyeblikk man merker at kontakt kjenner ingen grenser i avstand –

enten er den der, eller ikke.

Hestene som lærere

Jeg lærer mye mer om hest på disse turene hvor jeg lever så tett på dem, enn i noe undervisningslokale, kurs eller time. Jeg tror det mest er fordi det ikke er et menneske som er læreren, men hestene.

Men det er en annen form for læring enn øvelser. Det å observere de kontinuerlig, gjennom alle sine følelser og hvordan de responderer på alle små og store endringer i miljøet, over lengre tid, gir en helt annen innsikt. Jo lenger jeg er sammen med dem på denne måten, jo mer tilstedeværende blir jeg og jo mer nøytralt observerer jeg dem, uten å fargelegge det jeg ser med mine historier om hvem de er og hvorfor de gjør som de gjør.

De er ikke kompliserte dyr, men de er så nærværende. De søker til og fra enkle ting. De kommer jevnlig innom meg når jeg sitter på reinsdyrskinnet i graset. Shilo er forsiktig og søkende. Hun ser etter ørsmå tegn fra meg, på om jeg vender meg mot henne eller fra. Straks hun oppfatter at jeg er tilgjengelig, posisjonerer hun seg så jeg får klødd på stikkene under magen som hun selv ikke når. Når jeg sier at det er nok, går hun sin vei. Men avhengig av hvor sterkt hun ønsker å kløs igjen, kan hun fort komme tilbake og gjenta forespørselen.

Tres er en helt annen type. Han er ikke like søkende, kan lett overse mine små signaler, og blir i stedet veldig opptatt av egne behov om hvor han vil kløs. Noen ganger må jeg snakke med store bokstaver at jeg ikke er interessert i å klø og ber han om å gå videre. Noen ganger da blir han sur. Han kanaliserer ofte denne energien ut gjennom å legger på øra etter Colt, før han rister seg og gresser fredelig videre.

Gjennom så mye tid sammen blir det mye enklere å se hvor ulike de er som individer, og hvor forskjellig de kommuniserer med meg og hverandre. Likevel følger prosessen med hvordan de aktiverer, lagrer og lader ut energi igjen alltid samme syklus.

Flokkroller

Hvis det oppstår noe uforutsett i fjellet, som at vinden snur, eller lyden av en sauebjelle som klinger litt annerledes enn de andre, er hestene umiddelbart oppmerksomme. Er det noe mulig utrygt trekker de seg vekk. Eller – det er ikke helt sant. Hvis det oppstår noe de blir utrygge på eller ikke forstår, går Tres først i mot. Han går mot trusselen, i stedet for vekk fra den. Han posisjonerer seg alltid foran meg og Shilo. Mellom oss og det som potensielt er farlig. Det gjør han hver eneste gang, som om dette et er hans rolle.

Jeg tenker på hvor lett sånn atferd kan misforstås i de vanlige miljøene vi kan tilby en sånn hest.

Aller første gang jeg hørte om at hester kan ha ulike roller i en flokk, avhengig av deres personlighet og temperament, var da jeg leste «Alle kongens hester» av Emilie Caisdotter for mange år siden. Hun beskrev ulike typer roller hester har i en hesteflokk. Tanken ga umiddelbart mening. Selvsagt er det ikke én leder som kan og vet alt bedre enn alle de andre, og så en haug med undersåtter som ikke har noe å bidra med, slik mange har forsøkt, og fortsatt forsøker, å beskrive hestenes naturlige flokkdynamikk.

En flokk hester som kjenner hverandre godt utnytter nok hverandres styrker. Shilo går aldri mellom oss og farer, med mindre hun har et føll, eller en unghest eller en annen hest hun har forbarmet seg over som en slags ekstramamma. Men Shilo får alltid øye på farene først. Tres går bestandig i mellom oss og faren, og han går mot faren om det trengs. Og jeg, jeg anser meg selv som ganske god til å finne godt beite og vann. Sammen har vi egenskaper som er til nytte for fellesskapet, oss selv og hverandre.

Rewilding

Det er helt annerledes å leve med hestene på den måten jeg gjør oppe i fjellet. Forståelsen av hesten som dyreart blir dypere på et vis. Jeg blir kjent med de på et annet nivå, og forstår atferden deres på en helt annen måte enn når de er plassert hjemme i et system med rutiner, treninger og fôringer. Noen ganger tenker jeg på ordet «rewilding» – for det er slik det ofte kjennes ut med mine hester. De blir ikke lenger tammere og lydigere for hvert øyeblikk vi tilbringer sammen. I stedet viser de bare mer og mer av hvem de egentlig er. Hele seg. Rått og autentisk.

De er dyr med masse følelser, reaktivitet og evne til å legge merke til. De har en helt unik oppmerksomhet og tilpasningsdyktighet. Justerer seg så raskt etter miljøet rundt seg. De regulerer energi konstant – men det er langt fra fravær av den. Faktisk viser de stadig mer energi enn jeg noen gang visste bodde i dem. Er det jeg som har undertrykt den tidligere, kanskje, uten å være klar over det? 

Hester har så mye kraft i seg, og i vårt domestiserte miljø ser vi bare en liten brøkdel av denne kraften. Å lære meg å tåle hele deres spekter av energi har, og er, noe jeg fortsatt jobber med. Men å stadig få erfare hvordan de evner å regulere denne energien så naturlig, fra den ene enden av skalaen til den andre, og så tilbake til balanse igjen – det er nesten oppsiktsvekkende. Vi tenker vi trenger å hjelpe hesten med å regulere seg. På noen måter tror jeg dette er langt fra korrekt. Kanskje trenger vi bare å gi hesten rom til å regulere seg. De er eksperter på energibalansering selv, hvis vi gir dem plassen, både fysisk og mentalt.

Selv om jeg tilbringer mye tid med dem hjemme også, langt mer tid enn det som er vanlig når man har hesten oppstallet, for eksempel – så blir det aldri helt som på fjellet, hvor vi på sett og vis er én enhet. Turene vi har sammen, utfordringene vi støter på, terreng som skal forseres, den stadige letingen etter godt gras, utforskingen av nye områder, nysgjerrigheten over noe som er annerledes, energien som bobler når sola går ned og temperaturen blir kjøligere. Denne energioppsamlingen som jeg, med min menneskeforståelse, kanskje ville karakterisert som lek. Der vi løper opp og ned setervollen, på leting etter hverandre og individuelle måter å uttrykke energien som hver av oss kjenner på. For hestene er det hvining og bukking og rulling, full galopp, stopp og hopp. Plutselig inkorporeres det én eller flere øvelser som har lang forsterkningshistorikk. De ser triumferende på meg. Betyr ikke dette levering av pellets, tro?

Så snøfter de videre. I aller siste kveldslys fra sola som snart er borte, mens himmelen legger et mykrosa slør over seg, flaggermusene flakser forbi og tårnfalken som bor under mønet i fjøset flyr ut for natta.

Tilbake til hverdagen

Nå er jeg hjemme igjen. Det regner i bøtter og spann, og skyene henger tunge og grå over dalen. Hestene står i skuret sitt, helt tørre. De har bare beveget seg ut for å drikke vann, og venter nok på å få frokosten servert inne, som de vet jeg gjør når det er dårlig vær. De er komfortsøkende når de er trygge. Men blåser det opp nok i løpet av dagen, vil de bevege seg ut på slettene uansett regn og vind, for å ha bedre oversikt når vinden bærer med seg mange nye lyder og lukter.

Kontrasten er sterk. Her hjemme har jeg muligheten til å observere dem daglig, men jeg er ikke lenger del av flokken på samme måte som oppe på fjellet. Her er jeg mennesket som kommer med høy, som åpner porter, som har planer for dagen. På fjellet var jeg en av flokken – en som bidro med mine styrker, men som også trengte deres. En som var der sammen med dem og opplevde alt de opplevde.

Kanskje er det dette som er den aller viktigste lærdommen fra årets fjelltur? At det beste i forholdet mitt til hestene ikke ligger i min evne til å kontrollere dem, eller trene dem, men i det å la dem få være, og vise, hele seg? Å gi dem rom til å vise hvem de egentlig er. Og i det rommet, der de får mulig til å være hele spekteret av seg selv, der oppstår den kontakten. Den som ikke kjenner grenser i avstand, og som ikke kan måles i lydighet eller trening. Den som er der – eller ikke.

💛