"Så rart, sånn gjør han ikke med meg!"

Har du hørt den før? Eller har du kanskje sagt det selv, til noen som håndterer samme hest som deg, men ikke mestrer de samme situasjonene? Det som fremstår som en uskyldig bemerkning kan faktisk avsløre mye om vårt forhold til hestene våre, og hva de lærer av våre handlinger. Hva er det egentlig som skjer når hesten responderer annerledes med ulike mennesker?

Hesten gjør forskjell på folk – og det er ikke tilfeldig

Som byttedyr har hesten en enorm kapasitet for å lære og plukke opp små endringer i oss, situasjoner og omgivelser. De lærer raskt å diskriminere – å skille mellom forskjellige typer stimuli, slik som ulike mennesker som ber om de samme tingene. Dette betyr at de kan respondere helt ulikt, selv om det tilsynelatende bare er små forskjeller som skiller.

Jeg tror at grunnen til dette ofte kan ligge i slik som timing og forsterkere. Hvis ett menneske er flink til å gi ettergift fra sjenkler når hesten går frem, mens en annen person ikke gir ettergift i det hele tatt, vil hesten raskt skille mellom disse to personene. Resultatet? Hesten går frem for den første, men ikke for den andre.

Unngå ubehag – en sterk læremester

Hesten lærer også hvilke mennesker som raskt øker graden av press. Om person A legger på sjenkler og raskt legger til smatting og pisk hvis ingenting skjer, mens person B bare gjentar samme sjenkeltrykk gang på gang, eller kanskje slutter helt på et tidspunkt fordi hesten ikke responderer, vil hesten ganske raskt lære at konsekvensen av å ignorere person A er langt mer ubehagelig. Motivasjonen for å unngå dette blir dermed større.

Hester lærer raskt hva de må gjøre for å unngå ubehag. Utsagnet «sånn gjør den ikke med meg» er dermed ikke nødvendigvis synonymt med god relasjon. Det trenger ikke å bety at personen er "flinkere" med hesten, men kan rett og slett bare bety at hesten responderer for å unngå ubehag.

Når hesten får en ny rytter den ikke kjenner, vil den utforske konsekvensene fra denne rytteren. Om konsekvensene er mindre ubehagelige, vil den kanskje ikke respondere. Det er dette jeg tror ofte går under merkelappen "nå tester han deg". Men sett fra hestens perspektiv handler det kanskje bare om å undersøke om konsekvensene fra den nye rytteren er det samme som den vanlige rytteren, tror jeg. Det interessante er jo da hvilke konsekvenser er det som må til at hesten skal utføre atferden rytteren spør om?

Hva motiverer hesten?

For i slike situasjoner kan det være verdt å reflektere over: Hvorfor må det ubehag til for at hesten skal respondere? Er det bare unngåelsen av ubehaget som er motivasjonen til hesten for å respondere? I stedet for å spørre hvordan den nye rytteren kan få hesten til å høre, kanskje vi heller burde reflektere rundt hvorfor det kreves så mye ubehag for å få ønsket respons til å begynne med, og hvorfor en ny rytter, som ikke legger på samme grad av ubehag, dermed ikke motiverer hesten i samme grad?

Kanskje finnes det andre måter å motivere hesten på? Positive forsterkere som for eksempel ros, mat, kløing – noe hesten ønsker seg i situasjonen, kan være kraftfulle verktøy i læringssammenheng. Men vel så viktig er å etablere en tydelig og konsistent kommunikasjon der hesten forstår hva som forventes, og at signalene for ulike øvelser eller atferder læres inn godt – så godt at et annet menneske også kan benytte dem.

Når gamle forklaringer står i veien for ny forståelse

Det finnes i dag mye oppdatert kunnskap om hvordan hester lærer, som stadig gjøres enklere tilgjengelig av flere dyktige hestefolk. Selv tar jeg en bachelorgrad i dette temaet nå i disse dager, og alt det jeg lærer her er utrolig spennende og inspirerende, men også litt frustrerende.

Det er frustrerende fordi det er fortsatt mange gamle forklaringer som står i veien for ny forståelse, og langt fra alle er interessert i oppdatert kunnskap om hvordan hester lærer og hva som motiverer dem til å gjøre, eller ikke gjøre, forskjellige atferder. Noen ganger er det viktigste for mange at hesten responderer.

Mange sitter fast i litt gammeldagse tankeganger, som at hesten "tester" deg, du må bare vise "hvem som er sjefen," "han vet godt at det der ikke er akseptabelt" eller "du må ikke la han komme unna med det der." Målet mitt med denne nettsiden og bloggen generelt, er derfor å forsøke å tilby noen andre perspektiv. Jeg tror nemlig dette er mer menneskeskapte konstrukter enn hvordan situasjonen egentlig oppleves for hesten. 

Trygghet og forutsigbarhet påvirker hestens respons

Ulike responser fra hesten kan også skyldes ulik grad av trygghet. Om ett menneske er balansert, trygg og forutsigbar, mens et annet er uforutsigbart og gir miksede signaler, vil hesten naturlig respondere ulikt.

Noen ganger kan dette gi helt motsatt resultat enn det man skulle tro. Det kan for eksempel være en hest som opplever ubehag når dekkenet skal på om morgenen – kanskje fordi det er hakket for stramt over bogen, eller andre ting den opplever ubehagelig med påsettingen, eller tidligere påsettinger.

Kanskje vil den med deg stå stille som en mus, ikke røre en muskel og i hvert fall ikke vise noen form for "dårlig" atferd.

Men kanskje samme hest vil vise store signaler på ubehaget sitt når eieren skal ta på dekkenet og man lurer på hvordan eieren kan "tillate" en sånn atferd?

Men det kan finnes en annen forklaring også, nemlig at hesten er trygg nok sammen med eieren til å formidle de faktiske følelsene sine rundt det å få på dekken. Hvis det er dette som skjer, vil man i enkelte situasjoner kunne se en hest som på utsiden viser større atferder rundt eieren eller andre mennesker den er trygg med, enn den gjør med andre.

Hvis vi er for rask med å konkludere, eller dømme, det vi ser, kan det derfor være lett å mistolke det vi ser. Husk at mange hester raskt skrur av kommunikasjonen sin (altså atferden, ting den gjør og viser med kroppen), dersom den ikke blir hørt eller kommunikasjonen ikke når fram) – og at dette fortsatt, i mange hestemiljøer og blant mange hestefolk, tolkes som at hesten har lært å "oppføre seg."

Samarbeid fremfor konkurranse om metoder

Kanskje det ikke handler om å være den som "får det til med hesten" – kanskje vi bør forsøke å løfte blikket litt og heller tenke: Hvordan kan vi som samhandler med samme hest samarbeide for å skape konsistens og trygghet – for hesten?

Burde ikke vårt felles mål være at en hest føler seg trygg med alle som håndterer den? Ved å flytte fokus fra "hvilken metode som er best" eller "jeg får det til bedre enn deg" til hvordan vi kan forstå og støtte hverande i møte med hestens behov, skaper vi et mye bedre miljø for både hest og mennesker.

Så hvis du kanskje er den personen hesten finner trygg og forutsigbar, kan det være lurt å holde setningen «så rart, han gjør ikke sånn med meg» for deg selv – for slike kommentarer hjelper verken hesten eller det andre mennesket som ikke får til det samme som deg.

I stedet kan du kanskje komme med noen nysgjerrige spørsmål om hva vedkommende gjør i de forskjellige situasjonene. Kanskje du kan observere og se om du oppdager forskjeller i tilnærmingen? Kanskje du kan hjelpe til, med din kunnskap, trygghet og forutsigbarhet, hvis det er dette som skaper forskjellene, sånn at hesten og de andre menneskene den omgås, også får en bedre relasjon? Det er vinn-vinn for alle.

Et team som samarbeider kan gjøre stor forskjell

Vi skal jo være der for hestene våre, støtte dem og hjelpe dem med å føle seg trygge. Det gjelder også hvis det er et team rundt samme hest. Jeg blir alltid overrasket når jeg underviser fôrryttere der hesteeieren selv ikke har noen som helst interesse for lignende opplæring, eller når hesteeiere ikke gir instruksjoner til fôrryttere og andre som skal håndtere hesten deres, verken om signaler, preferanser eller andre ting verdt å opplyse om.

Da jeg kjøpte Tres for mange år siden, sendte tidligere eier med et egetkomponert hefte som beskrev lyder, signaler og "rariteter" med Tres. Dette var noe av det fineste hun kunne gjøre for Tres og meg, og jeg bruker fortsatt mange av de samme signalene i dag.

Et eksempel på godt samarbeid kan være å avtale felles signaler og forsterkningssystemer. Hvis både eier og fôrrytter bruker samme stemmesignal for overgang til trav, og begge leverer samme type forsterker, blir kommunikasjonen konsistent og tydelig for hesten.

Hva kan vi lære av hestens ulike responser?

Er man flere som interagerer med samme hest, vil samarbeid, det å dele refleksjoner og å hjelpe hverandre med likest mulig praksis, skape en enklere hverdag både for hesten og alle involverte.

Så neste gang du hører, eller er i ferd med å si setningen "Så rart, sånn gjør han ikke med meg!" selv, stopp gjerne opp og tenk over om det kan formuleres på en mer nysgjerrig og lærerik måte – ikke som konkurranse eller bedømmelse. Ved å utforske forskjellene i hvordan vi interagerer med hesten, kan vi alle bli litt bedre hestefolk, for hesten.

💛

FREDAGSBLIKK: Dette er første blogg i serien "Fredagsblikk - et nysgjerrig blikk på hesten og oss." Håper du vil være med neste fredag også! 🐴🌼