Etter at hestene mine, spesielt hoppa mi Shilo, hadde en skikkelig kjip opplevelse en nyttårsaften for mange år siden, har dette vært en dag jeg begynner å grue meg til lenge før julaften. Jeg forsøker å finne beste løsning som skal sørge for at både de og jeg takler natten på en grei måte. De siste årene har dette vært å ha de (som normalt bor på utegang på store områder) på boks på en godt isolert stall. Det er flere grunner til dette, som totalt sett har gjort at jeg har veid dette som beste løsning.

De er langt fra upåvirket når klokken nærmer seg midnatt. Det er ikke jeg heller. Jeg skal være ærlig på at jeg, særlig i årene etter den den nyttårsaftenen som skremte Shilo sånn, ikke har vært en stødig klippe for dem i timene før nyttårsaften, fordi jeg føler sånn med dem. Det er vondt å se Shilo være så redd og ukomfortabel.

Denne videoen derimot, handler ikke om selve nyttårsaften, men om morgenen etter for et par år siden, da jeg reiste tidlig bort i stallen, salte på og red de hjem igjen, gjennom et stille boligstrøk der ingen hadde stått opp ennå, lukten av fyrverkei fortsatt var sterk og det lå rester etter raketter på hvert eneste hjørne.

Det som var så magisk med denne morgenen, var det å kjenne hvordan hestene boblet av oppbygget energi, og hvordan de gradvis fikk løst ut denne energien igjen, gjennom at vi økte farten enkelte steder, og bare det at de fikk bevege seg igjen, etter en natt på boks. De prustet og ristet seg, travet, kastet på hodet, gryntet og ordnet.

Og så – når de hadde fått løst ut all denne overskuddsenergien (og dette betydde også å ta noen heftige runder i snøen når de kom hjem) – kom det magiske:

Da var de ferdige med det. 

De var helt ferdige med frykten de opplevde på nyttårsaften. De hadde ferdigsstilt hele denne stress-syklusen. Energien som hadde bygget seg opp var utløst og de var «back to normal». De ville gjerne har litt ekstra kveldssnacks og lurte på både det ene og det andre, akkurat som vanlig.

Frykten var over, selv for Shilo. Den ble igjen i øyeblikket da de opplevde den.

Det er bare jeg, med min komplekse frontallapp, som fortsatte å gruble og analysere over nyttåraften-natten. Over hva jeg kunne gjort annerledes, over det som ikke ble så bra, over hvor utrolig frustrerende det var at naboen til gården plutselig var hjemme igjen, og bestemte seg for å fyre av noen uventede salver nærmere halv ett, når hestene endelig hadde slått seg til ro og jeg hadde konkludert med at det hadde vært en «vellykket» nyttårsaften – og så ble det ikke helt det likevel, i hvert fall i mitt hode.

Hestene opplevde dette i øyeblikket, ubehagelig og fryktfremkallende. Men på vei hjem morgenen etter var dette ingenting som opptok dem lenger.

Jeg derimot hisset meg fortsatt opp over hvordan denne naboens oppskytninger forårsaket en ny runde med frykt for hestene mine. Selv morgenen etter, da vi red hjemover, var jeg irritert over dette.

Helt til jeg innså at hestene mine hadde lagt dette bak seg for mange timer siden. Nøyaktig like mange timer siden som det var siden det faktisk skjedde. Det som var viktig for dem nå, var det som skjedde i øyeblikket. En lukt, en lyd, opplevelsen av å bevege seg på vei hjemover etter en natt på boks.

Og jeg innså det åpenbare, som så mange ganger før:

Gud, så mye det er å lære av disse hestene. 

🧡