Noe av det koseligste jeg vet, er når jeg kommer til en ny hest-menneske ekvipasje på kurs eller undervisning, hesten aldri har møtt meg før, og den strener bort til meg og presenterer seg med hele sin personlighet. Kanskje skal jeg luktes på, eller kanskje skal lommene mine sjekkes i fall det er noe godis der, eller kanskje skal det sjekkes om jeg er brukandes til noe, for eksempel kløing.

I noen tilfeller kommer hesten bort til meg, en totalt ukjent, og presenterer sitt favorittkløsted på under fem sekunder. 😅

Mange eiere blir litt brydd da. Noen er vokst opp med at dette er skikkelig uhøflig av hesten å gjøre.

Jeg derimot, ser ikke på det på denne måten i det hele tatt.

Hvorfor jeg i stedet synes at dette er koselig, er fordi det forteller meg at dette ofte er hester som har funnet seg godt til rette i den verdenen som tilbys for dem, altså en verden med mye menneskelig interaksjon. Det er også koselig fordi det forteller meg ofte at disse hestene har fått rom til å kommunisere i relasjonen med mennesket sitt. Rom til å fortelle hva de liker og ikke, og til å bare være seg. De er utforskende og nysgjerrig på et fremmed menneske – selv om det kanskje bare handler om å sjekke ut lommene mine for å se om jeg har noe spiselig. 😅

Noen ganger forteller eiere at andre hestefolk har møtt denne aller første kontakten med hesten deres med en dask på mulen eller andre aversive konsekvenser når hesten har gått tett på dem. Det betyr ofte at den aller første interaksjonen en hest har med dette nye mennesket, begynner med en ubehagelig opplevelse.

Jeg tenker som så at jeg ikke behøver å klaske en fremmed hest på mulen for å skape meg litt avstand hvis jeg trenger det. Hvis jeg opplever en hest som litt vel intens på kontakt de første sekundene av vårt aller første møte, så kan jeg jo bare gå litt lenger unna. Hvis eieren holder i leietauet sitter jo hesten fast og får ikke blitt med meg videre.

Hvis hesten er løs, kan jeg også bare gå ut av ridebanen, eller stille meg strategisk til på et sted det ikke faller så naturlig for hesten å følge etter.

Grunnen til at jeg ofte gjør dette, er fordi dette aller første møtet er for meg en viktig del av den begynnende interaksjon vi skal ha sammen, jeg og hesten. Uansett hva hesten viser eller gjør disse første sekundene, er det ingenting jeg agerer på. I stedet er det viktig informasjon og observasjon, først og fremst. Og hvis noe av det hesten viser er atferder vi tenker det kan være lurt å se litt nærmere på, er det noe vi adresserer senere, når jeg har fått et større helhetsinntrykk av hva som egentlig foregår.

En annen grunn til at jeg lar hester hilse på akkurat de måtene livet deres så langt har lært dem er innafor, er fordi et første møte også er der vi skaper den aller første kontakten og en assosiasjon til det å være sammen. Førsteinntrykk lagres godt både hos hester og mennesker, og legger grunnlaget for all videre interaksjon. Siden denne interaksjonen ofte er kortvarig, vil jeg at dette skal være et trivelig møte. En god assosiasjon. Akkurat som jeg ønsker med mennesker jeg veileder. 

Derfor er noe av det jeg alltid forsøker å gjøre når jeg møter en hest for første gang, å være tilgjengelig for hesten. Altså at jeg er tilstede, nærværende og møter den med kontakt, dersom den initierer dette. Noen ganger betyr dette faktisk å avbryte eier som forteller noe, eller andre mennesker som prater. Det er fordi jeg ønsker å være helt tilstede sammnen med hesten i dette første møtet, ikke halvveis og delt, eller uoppmerksom på et første snev av kontakt. 

Det er ikke alle hester som like skamløst kommer bort, sier hei og sjekker om jeg kan være nyttig for dem, heller. Noen hester kommer ikke bort i det hele tatt. De står kanskje bare der, og er helt uinteressert i et nytt menneske.

Slike hester går jeg ikke bort til og klapper på. Mange synes dette også er litt rart. Som om det er en opplest og vedtatt selvfølge som vi har har rett til, eller burde, gjøre. 

Men det kan være mange grunner til at hester ikke har noe interesse av å hilse på et fremmed menneske. Møter de mange ulike mennesker gjennom hverdagen sin har de kanskje lært at det er litt «hvitt støy», alle disse menneskene, og ser ikke noe poeng i å hilse spesifikt på hver av dem.

Andre hester har kanskje dårlige assosiasjoner til det å hilse på et fremmed menneske. Blitt dasket på mulen av en fremmed tidligere, kanskje?

Mens noen har med seg skikkelig dårlige assosiasjoner til mennesker, og vil ikke velge å nærme seg uansett om jeg hadde kommet med favnen full av epler.

Noen tenker at det er unaturlig hvis hesten ikke vil ta kontakt med et fremmed menneske, men jeg tenker at alle disse variasjonene er like naturlige som de er i oss mennesker. Jeg synes det er like fint med de hestene som er litt forsiktige, men som man ser har litt lyst til å si hei, de også. Hester er jo av natur både veldig nysgjerrige og veldig sosiale. Det er veldig gøy å se hva som skal til for å skape litt ekstra interesse og nysgjerrighet hos den litt mer reserverte hesten. Noen ganger er det å lite som skal til, også. Stoppe opp. Puste. Se en annen vei. Sette seg på huk. Plukke noen gressstrå, tilby noe spiselig. Eller gå og gjøre noe helt annet som ikke handler om hesten. Skal si det fanger interessen til mange hester!

Noen ganger møter jeg hester som ikke er interessert i interaksjon i det hele tatt. Som ikke enser miljøet sitt og har lukket seg inne. Hvis tiden er knapp da, gjelder det å tenke utenfor boksen. Noen ganger kan vi gjøre noe helt annet og utradisjonelt, for eksempel dra med oss tilskuere og hesten ut av ridehuset og til et miljø som vekker den opp og fram igjen. Eller kanskje vi legger opp interaksjonen til å være helt på hestens premisser, men gir den noen spennende og attraktive alternativer å velge mellom? Kanskje vi går på kjeglejakt sammen der det gror epler, for eksempel?

Men det jeg synes er ekstra koselig med akkurat disse skamløse hestene jeg innledet med å skrive om – disse som kommer bort med hele kroppen sin, ikke har vurdert en gang om jeg kanskje har noe personal space jeg vil ivareta, og som like skamløst uttrykker hvor de synes jeg, som fremmed menneske, burde klø dem – det er at de sannsynligvis har en tilværelse hvor de blir hørt og sett og får lov til å være hele seg med alle bokstavene i repertoaret sitt.

De har funnet ut av hvordan de kan leve i en verden med mennesker, og blomstre i den. Det er egenskaper som helt sikkert både har en læringshistorikk ved seg, og en genetisk disposisjon, og ikke minst en slump med personlighet. Disse hestene gir meg alltid et smil om munnen, der de kommer direkte og målbevisst for å raide lommene mine. Så skamløst opptatt av egne behov at eieren blir flau. Etter det første møtet kan det hende vi ser på om det kanskje er noen atferder som kan være en fordel å lære hesten. Stoppe litt på avstand, kanskje? Eller vente, uten å gjøre? Men dette kommer uansett senere, etter dette første møtet. 

Og uansett hvordan hesten er, om den kommer bort med hele seg og prater med store bokstaver fra det øyeblikket den ser meg, eller den kanskje sperrer opp øynene og søker vekk, eller noe midt i mellom, så spiller det ingen rolle. Det er ingenting som er riktig eller feil førsteinntrykk, og jeg vil prøve å møte hesten akkurat der den er, og skape en god assosiasjon først og fremst, som vi bygger videre på i den korte tiden vi har sammen.

For dette første møtet – disse aller første sekundene med kontakt mellom meg og en hest jeg aldri har møtt før – det skal jeg lage så godt og fint og ikke-konfronterende som overhode mulig – på alle de måter jeg kan.

🧡