Når hesten vegrer seg for å gå på hengeren, forteller den oss noe viktig. Likevel fokuserer vi ofte på hvordan vi kan få den på - ikke på å forstå hva den prøver å kommunisere. Dette paradokset er kjernen i noe av det vanligste jeg får spørsmål om.

Hengerlasting er nemlig det jeg får aller flest henvendelser om. Det er gjerne fra de som får hesten nesten inn i hengeren, eller halvveis innpå, eller kanskje bare at hesten står med frambeina på lemmen og bakbeina utenfor – og strekker seg så den blir lengre og lengre. Dit – men ikke lenger. De får ikke hesten på. Og så søker de hjelp for å få den på.

Det er en helt forståelig tankegang som menneske. Vi er laget for å lete etter løsninger på praktiske problemer. Vi har evolusjonært en hjerne designet for å være smart. Vi funderer og resonnerer og kommer fram til at problemet er at hesten ikke går inn på hengeren, og vi må finne en løsning så vi får hesten inn på hengeren.

Men hva er det egentlige problemet?

Det er lett å tenke at problemet nettopp er at hesten ikke går på hengeren – og at løsningen er å få den på. Mange flinke hestefolk kan kontaktes for å "løse" et sånt "problem" på en 45 minutters økt.

Men hva om dette ikke er det egentlige problemet – og dermed heller ikke den egentlige løsningen?

Glemmer vi ofte å stille det mest grunnleggende spørsmålet av dem alle?

Hvorfor vil ikke hesten inn på hengeren?

Årsakene bak hengermotstanden

Å finne svaret på dette gjøres ikke på en kort lasteøkt. Det krever litt kartlegging. Det er fordi det kan være mange forskjellige grunner til at man havner i den situasjonen at man har en hest som ikke vil på hengeren, slik som for eksempel:

Tidligere erfaringer:

• Er det fordi hesten har dårlige/ubehagelige opplevelser med tidligere hengerlasting eller transportering, som har skapt høyt stress eller kanskje frykt?
• Er det fordi henger alltid forbindes med å reise et sted som innebærer stress, som veterinærbesøk eller stevner, og aldri til steder forbundet med ro eller fravær av gjøremål?

Fysiske utfordringer:

• Er det fordi hesten kjenner ubehag i kroppen og vet at henger betyr økt ubehag (eller kanskje smerte) på grunn av utfordringer med å balansere seg?
• Er det fordi den generelt synes det er vanskelig å balansere seg under kjøring, og har koblet denne opplevelsen med pålastingen?

Menneskelig påvirkning:

• Er det fordi mennesket er utydelig i håndteringen og ikke gir hesten noen god veiledning på hva den egentlig skal gjøre?
• Er det fordi mennesket endrer seg emosjonelt i lasteprosessen og at denne endringen gjør hesten utrygg?

Miljø og motivasjon:

• Er det fordi du har en henger som er liten, smal, mørk eller ekstra krevende for et byttedyr som hesten å gå inn i?
• Er det fordi det ikke finnes noe i situasjonen som hesten ser frem til, og alt hesten søker seg til, er utenfor? 
• Vet hesten at det å gå inn på en henger alltid er samsvarende med å lukkes inne og transporteres til et helt nytt sted, langt fra flokken og tryggheten den iboende søker?

Hvis fokuset kun blir på å få hesten på hengeren, og ikke på hvorfor den ikke vil på hengeren, så hjelper vi jo ikke hesten nødvendigvis med det den faktisk trenger hjelp med. Det eneste vi da gjør, er å løse et problem for oss selv, nemlig at vi får hesten inn på hengeren, så vi kan reise og gjøre det vi selv ønsker å gjøre med hesten. Men for hesten er det ikke sikkert noe er løst.

Stress vs. medgjørlighet

Det kan hende du får hjelp av noen som er flinke med å få hester inn på henger, og de benytter de seg av å gjøre det ubehagelig utenfor hengeren og "behagelig" inne på hengeren. Altså mas og press utenfor, og "ro" når hesten går på. Sånn skal hesten lære å slappe av inne på hengeren.

Det kan være mange fallgruver ved en sånn teknikk. For det første øker stresshormonene i hesten mens man gjør det ubehagelig utenfor. Hvis stresset vedvarer og kortisol etterhvert utskilles, er det på topp i kroppen 20-30 minutter etter stresseksponering. Det betyr at dersom det tar 20 minutter å laste hesten, og den til slutt går inn på hengeren, står den der i full aktivering. "Han ser helt rolig ut når han kommer inn på hengeren," er det mange som konkluderer med, men bare fordi dine sanser ikke plukker opp stresset et byttedyr kjenner på, betyr det ikke at det ikke er der. Hadde du satt på en pulsmåler derimot, og målt hestens pulsvariasjon underveis i treningen, ville du kanskje endret konklusjon. 

Enda viktigere er det at hjernen har svært vanskelig for å danne nye, positive assosiasjoner når kortisolnivåene i kroppen er høye. Når hesten er i en tilstand av stress, er hjernen fokusert på overlevelse, ikke på læring. I tillegg tar det over en time før kortisol forlater kroppen igjen, og enda lenger tid dersom stressresponsen fortsetter å opprettholdes av hjernen.*

Hvordan er det mulig å gjøre en utrygg hest trygg på hengeren med metoder som skaper høyere aktivering i dyret, når man ser på hva som foregår inni en organisme når den blir stresset?

For det andre er det forskjell på en medgjørlig hest og en hest som er trygg i situasjonen. Medgjørlighet kan være en mestringsmekanisme for hester som opplever høy grad av stress og ikke kommer seg ut av den. De kan rett og slett finne den minst verste av de to «ondene» i situasjonen og bevege seg dit. Så legges det på nok ubehag utenfor hengeren, vil de fleste hester gå inn på hengeren, selv om dette ikke oppleves trygt. Fordi det likevel oppleves mer trygt enn å bli igjen på utsiden.

Det paradoksale i vår tilnærming

Det er noe veldig rart med dette.

Hvorfor blir vi som hestefolk så opptatt av å få en hest som ikke vil på hengeren, inn på hengeren? Hvorfor resonerer vi oss ikke i stedet frem til at dyret sannsynligvis ikke føler seg trygg inne på hengeren, og hvorfor analyserer vi ikke årsakene til det og forsøker å legge opp en plan for å hjelpe hesten med nettopp det?

Og hvorfor setter vi ikke av mye mer tid til dette prosjektet?

Hester kan lære seg å gå på hengere nesten uavhengig av stressnivå de opplever. De er medgjørlige. De velger minste motstands vei. Eller de har funnet en måte å tolerere situasjonen på. Det er kanskje ikke noe de elsker, men de mestrer situasjonen. Basert på egen erfaring tror jeg individene som faktisk trives med hengertransportering og utforskingen av ny stimuli som dette medfører, er i mindretall. De fleste hester som går på henger og transporteres jevnlig virker å være et sted midt i mellom; de har lært seg å akseptere og tolerere situasjonen som lasting og transportering er, men ville kanskje ikke valgt det selv, naturlig nok.

Men veldig mange hester er i den helt andre enden av skalaen, og er så utrygge på dette.

En bedre vei fremover

Hvordan kan vi skape større trygghet ved å finne fram longetau, eller longepisker, eller hjelpende hender og greip og kosteskaft som skal dytte hesten inn på hengeren? Forstår vi ikke at hesten kommuniserer så høyt og tydelig den kan om at den er i en situasjon hvor den ikke føler seg trygg?

Det er et mye større prosjekt å hjelpe en hest med å føle seg tryggere på henger, lasting og transportering enn det er å få hjelp med å få en hest inn på henger. Det vil ta lenger tid, og det skal ta lenger tid – i hvert fall hvis vi vil endre følelsen knyttet til hengeren også, og ikke bare atferden.

Jeg skulle sånn ønske vi satte av mer tid på akkurat dette. Ikke dager, eller økter. Men måneder. Masse repetisjoner, gode opplevelser. At hengerlasting ble en del av hverdagshåndteringen. Gi hesten lunsj på hengeren. Eller ved siden av hengeren, hvis den ikke er trygg nok til å gå på ennå. Eller sette hengeren (påkoblet en bil, så den står stødig), på ridebanen når man trener, og så kan alle pauser og alle hyggelige interaksjoner med mat og lignende, skje ved hengeren.

For hadde hengerlasting, og etter hvert også transportering, blitt en mye mer hverdagslig opplevelse for hesten, så hadde den også vært langt bedre forberedt til å bli transportert. Tenk om man for eksempel lagde seg et 3 ukers Hengerbootcamp-program, hvor man skulle la dette bli en del av hverdagsrutinene? Og den siste uka, så kjørte man en bitteliten runde i nabolaget med hesten på hengeren hver eneste dag, og lastet den av igjen på samme sted som man lastet den på? Så hesten, når man parkerte hengeren og åpnet opp en luke eller en lem, kunne orientere seg og legge merke til at den var på akkurat samme sted som den ble lastet på, og bli tryggere på at den ikke alltid blir transportert til andre steder med enorme mengder ny stimuli å ta inn?

Det beste er selvfølgelig å putte inn dette arbeidet når hesten er ung og ennå ikke har vært på henger – så den får en god start og en første opplevelse av henger som noe den er i stand til å mestre, nøytrale eller gode assosiasjoner fremfor dårlige. Men i stedet så er mange unghesters første opplevelse av transportering både å forlate mamma, men ofte også av å stå der helt alene, i en situasjon de aldri tidligere har opplevd.

Og da ender man veldig ofte med å måtte bruke enda lenger tid på tryggingsprosessen senere i livet til hesten. Og ofte blir motstanden hesten viser senere, møtt med aversive lastestrategier. Og det må kanskje til – hvis det eneste man er ute etter er å få en hest som ikke vil på henger – inn på henger.

For konsekvensene av å gå den andre retningen er jo at det vil ta tid – mye lenger tid. Og det skal det ta – hvis man faktisk vil skape ny læring og nye, positive assosiasjoner som «overkjører» de gamle. Dette er ikke mulig, i hvert fall ikke på et nervekoblingsnivå, å endre i løpet av én hengertreningsøkt. Medgjørlig atferd kan hesten vise raskt, javisst. Men ikke at dyret brått skal føle seg mye tryggere i situasjonen – bare fordi en trener fikk den inn på hengeren innen 45 minutter var gått. Å skape trygghet både vil og skal ta tid, og det skal ta mange repetisjoner av en situasjon som dyret emosjonelt kan mestre.

Utfordringen med vår travle hverdag

Denne fremgangsmåten passer fortsatt ikke for alle hestefolk.

Det er mange som har planlagte treninger og stevnekalenderen er full. Det passer dårlig med hengertreningsbootcamp akkurat nå. Så de ringer et navn de fikk tips om, og får hjelp med å laste hesten på under tjue minutter, og vipps så er det bilder på Facebook av hvor «enkelt» det var når noen som «kan det» kom og lastet hesten.

Men ingen har vel egentlig spurt hesten om hvordan alt dette oppleves.

Ta hensyn til hestens opplevelse

Når vi forstår de biologiske prosessene bak stress og læring, blir det tydelig hvorfor kortvarige løsninger sjelden gir langvarig trygghet. Spørsmålet vi bør stille oss er ikke "hvordan får jeg hesten min på hengeren til stevnet på lørdag?", men heller "hvordan kan jeg hjelpe hesten min til å føle seg genuint trygg med transporteringen?"

Den første tilnærmingen løser et menneskelig problem. Den andre løser hestens problem. Og paradoksalt nok - når vi løser hestens problem, løser vi ofte vårt eget på en mer varig måte.

Min oppfordring til alle denne våren, inkludert meg selv, er derfor følgende: Gjør hengeren til en naturlig del av den hverdagslige interaksjonen med hesten. Sett av noen minutter daglig til positive opplevelser rundt hengeren. Finn terskelen der hesten begynner å bli urolig, og lag en ny assosiasjon der. Gjenta og gjenta. Koble hengeren med alle de tingene hesten selv synes er hyggelig og søker seg til: Andre hestevenner, kløing, mat, lunsj, gøye øvelser osv. Se på det som en investering – i en fremtid med både enklere transport og en tryggere, gladere hest.

* Flere studier viser at hestens fysiologiske stressrespons følger en tidskurve som ligner på den hos mennesker, blant annet Tateo et al., (2012).