Vi pratet om hesten hennes, og så fortalte hun meg at hun tidligere hadde fått beskjed om å "ta hesten" når han oppførte seg på en bestemt måte.

Hun så på meg, som for å få en form for bekreftelse på at dette var riktige løsning, selv om jeg tror hun selv ikke følte at det var det. For med «ta», hadde hun fått beskjed om å gjøre noe fysisk, og ganske voldsomt, mot hesten. Hun så ut som hun ble uvel bare av å tenke tanken.

Jeg begynte å tenke over hva dette med å "ta hesten" egentlig dreier seg om. Hva ligger i dette uttrykket? Hva skjer med hesten når vi "tar" den? Og hva skjer i oss?

🌼🌸🌼

Jeg har hørt utsagnet i mange settinger, sagt av mange forskjellige hestemennesker, både i fortid og senest denne uken. Jeg får noen bilder i hodet av hva jeg tror dette kanskje betyr for de fleste av dem som sier det, men det er ikke bilder jeg synes hører hjemme i en hest-menneske-relasjon hvor vi skal være en god veileder for hesten.

Så hvorfor er dette utsagnet så utbredt egentlig? Hva rommer det?

Min opplevelse er at dette betegner en form for «nå er begeret fullt»-følelse hos menneskene. At nå er atferden til hesten så voldsom, så "uakseptabel" eller situasjonen så prekær, at de må ta affære. Og det de må gjøre er kanskje av en ganske så voldsom karakter. De må «sette hesten på plass». Virkelig si gjennom det de gjør at «NÅ holder det».

Og så er erfaringen til mange, at når det først har vokst seg så stort at de må «ta» hesten, så endrer hesten seg i situasjonen. Den roer seg, eller stopper med atferden sin, eller viser andre tegn som gjør at det blir lett å tolke det dithen at det å «ta» hesten var det som måtte til.

Man ser umiddelbare resultater.

Det kan være interessant å reflektere over hva som egentlig skjer i disse situasjonene hvor vi må ty til så mye følelser og ubehag som ligger i det å «ta» en hest. Hvis vi analyserer dette mer i detalj, er det særlig 3 ting jeg tenker på:

1️⃣ Når begeret renner over, enten det er for hesten, mennesket eller begge to, så skjer ikke dette ut av det blå, uansett hvor mye det oppleves som ut av det blå. For et dyr som hesten vil det være mange signaler, tegn og varsler som forteller at dette begeret snart er fullt. Det samme vil gjelde for oss mennesker. Det betyr at vi i utgangspunktet har mange muligheter til å endre situasjonen lenge før begeret renner over, hvis vi er mer oppmerksomme og tar små signaler og forvarsler på alvor.

2️⃣ Når man «tar» en hest og ser umiddelbare resultater på dette, slik som at hesten stanser atferden sin eller tilsynelatende roer seg ned, så er det viktig å huske på at dette ikke nødvendigvis er en varig atferdsendring og læring hos hesten. Stort sett så undertrykkes bare atferden i den situasjonen. Det betyr at følelsene, behovene som ligger bak atferden, fortsatt er der, og ingenting er egentlig forandret i hesten, annet enn at atferden undertrykkes i øyeblikket. Sannsynligvis vil den blusse opp like sterkt, eller sterkere, i lignende situasjoner senere, hvis man ikke adresserer faktorene som har skapt atferden.

3️⃣ Å «ta» en hest vil kunne ha med seg en rekke bivirkninger som mange ikke tenker over:

🔹 For det første er det ofte noe vi hestemennesker gjør når vi er i affekt. Altså når vårt beger har rent over eller våre følelser tar over, eller en sånn varme sprer seg om at «nei, NÅ, er det nok!». «Dette er IKKE greit!» osv. Når vi gjør ting i affekt så er det ofte ikke like gjennomtenkt, verken måten vi gjør ting på, signalene vi bruker og timingen vår, og forutsigbarheten i våre atferdsmønstre (som hesten benytter seg av for å lese oss i hverdagen), blir borte.

🔹 For det andre er det ofte svært liten læringseffekt i å «ta hesten» for hesten, fordi det ikke er så lett for hesten å forstå hva den skulle ha gjort i stedet. En av de store utfordringene med forsøk på å svekke atferd (vitenskapelig definisjon: straff*) er jo nettopp det at dyret ikke får noe informasjon om hva det skal gjøre i stedet, hvilken alternativ atferd som er mer hensiktsmessig i situasjonen. Det blir et sånt vakuum, hvor atferd heller undertrykkes og hesten kanskje vil lukke seg inne, eller bli redd for å gjøre andre atferder, av frykt for en lignende konsekvens. Det å «ta» en hest har også ofte kortvarig effekt. Med en gang mennesket som «tar» hesten er forsvunnet, eller har roet seg igjen, eller en lignende situasjon oppstår, så kommer ofte atferden tilbake.

🔹 For det tredje kan slike affektive utbrudd fra oss mennesker skape mistillit hos hesten. Den kan bli utrygg rundt oss og vár for endringer i oss som kanskje kan lede til lignende reaksjoner fra oss. Den kan oppleve oss som uforutsigbare, noe jeg tror er en av de største stress-faktorene for hester. Noen hester vil være føre var når de da sanser endringer i oss, og kanskje være klare med forsvarsstrategiene sine umiddelbart.

Er vi ordentlig ugreie når vi «tar» hesten, kan det også lede til motkontroll, hvor hesten rett og slett på et tidspunkt tar igjen, enten i situasjonen eller om noe trigger den senere. Mange tenker at dette ikke er naturlig atferd hos hester, men for hesten, som for alle pattedyr, tenker jeg at dette er like naturlige atferder som noe annet, hvis hestens nervesystem tolker situasjonen sånn at dette er nødvendig atferd for overlevelse. Det kan også fungere som en modellering for aggresiv atferd, at hesten på et vis speiler de samme følelsene som dukker opp i mennesket i disse situasjonene.

Et annet interessant komponent som er enda mer komplekst å ta med inn i det å «ta en hest», er at dette ofte har en forsterkende effekt på mennesket som «tar hesten.» Det er litt fælt å skrive det, men dersom man til slutt går til det steget å «ta hesten», hvorpå man rett etterpå erfarer at hesten slutter med atferden eller tilsynelatende roer seg ned, vil jo denne konsekvensen lede til at man vil gjøre samme atferd (altså å «ta hesten») igjen senere, fordi den umiddelbare virkningen faktisk er at det «fungerer».

Men dette er ikke å lære hesten hva den skal gjøre. Dette er ikke å være oppmerksom på de små signalene som har ledet opp til denne situasjonen. Dette er ikke å forstå hesten godt som art og se atferden i samspill med miljøet.

Dette er ikke god læringsituasjon for dyret.

Om man er i en akutt situasjon og kanskje må gjøre det man må gjøre for å være trygg selv, så er dette noe helt annet, og bør beskrives som noe helt annet, enn å «ta» en hest. Da snakker vi om en nødsituasjon vi må håndtere som best hver av oss kan. 

Men det å «ta» en hest legger som regel til et emosjonelt komponent i oss mennesker som gjør det hele bare enda mer forvirrende for hesten å forstå – fordi vår atferd, vårt kroppsspråk og våre reaksjoner blir så uforutsigbare. Det er umulig for den å forutse når det «smeller». Særlig også fordi de situasjonene hvor vi kanskje opplever at det er nødvendig å «ta hesten», så er den sannsynligvis så høyt aktivert at den er i rød sone (høyt stressnivå). I denne sonen er hesten knapt mottakelig for læring, kun hva den må gjøre for å overleve. Og hvis det er å undertrykke en atferd, så kan den gjøre det. Men dette kan ikke klassifiseres som læring. Det er rett og slett undertrykkelse av symptomer uten å behandle årsaken. Litt som å slå av røykvarsleren i stedet for å slukke brannen.

Hva kan man gjøre i stedet for å «ta hesten»?

1. Være i forkant. Se hvordan det fyller seg opp i begeret til hesten. Eller seg selv. Endre noe allerede da. Endre setting, miljø eller sette i gang tiltak som vil hjelpe hesten med å regulere seg. Bryte ned oppgaver og forenkle. Få tak på hvilke stressorer (stressutløsende årsaker) som kanskje har hopet seg opp for hesten. Jobbe med disse seperat.
2. Endre miljøfaktorer. Ofte er det konkrete situasjoner som vil trigge atferder man opplever må «tas». Kanskje kan det være nok å fjerne hesten fra situasjonen, for eksempel ut av stallen, ut av ridebanen, ut av boksen, løsne den hvis den står bundet, gi den høy, ta inn en kompis, alt etter hva slags situasjon det gjelder.
3. Tenke på disse fargesonene i hverdagen: 🟢 grønn, 🟡 gul og 🔴 rød sone. Sannsynligvis er hesten i rød sone og så oppjaget/stresset at den egentlig ikke tenker så veldig bevisst over sin egen atferd, men opererer utfra et forsøk på å overleve. Tenk på alle måter du kan hjelpe hesten med å gå ned i stress, ned til gul og kanskje grønn sone igjen. Kanskje er det å leie den tilbake til paddocken i ti minutter? Kanskje er det å få inn en hestevenn? Kanskje er det å gi den litt høy?
   
   Det er selvfølgelig viktig å være regulert selv, hvis man kan. Puste godt, stå stødig og alt det der. Men i møte med en hest i rød sone er min erfaring ofte at det kan ha en mer praktisk nytteverdi å tenke konkret over hva som faktisk kan berolige hesten – som art – i den aktuelle situasjonen.
   
    (Forenklet forestilling av disse fargesonene. ©)
   
   
4. Stopp og analyser din egen tilstand. Kjenner du at følelser blusser opp i deg og du er i ferd med å handle i affekt, tenk på at det er det som skjer, forsøk å stopp opp og "tåle" disse fornemmelsene i kroppen i 10 sekunder uten å reagere. Sånne akutte, intense følelsesbølger er ofte veldig kortvarige, og vi har faktisk evnen til å føle dem uten å handle på dem. Ved å jobbe bevisst med å roe vår egen aktivering, kan vi både bidra til at hesten finner roen fortere, og vi sørger for at det blir enklere å tenke mer nøkternt over situasjonen, i stedet for å eksplodere inn i "nei, NÅ er det nok!"
5. I en akutt og potensielt farlig situasjon: Selvsagt være trygg selv og gjøre det som er nødvendig for egen sikkerhet, men samtidig forstå at dette ikke er trening av dyret, men håndtering av en nødsituasjon. Og du kan gjøre det som må til for å være trygg selv, uten å gjøre det i affekt. Havner man i en sånn situasjon og håndterer den som best man kan, er det uansett viktig å evaluere godt i etterkant; egen atferd, hestens atferd og hva som ledet opp til denne situasjonen. Vurdere hvordan den kunne vært løst på en bedre måte, og kanskje få hjelp videre.
6. Sjekke opp mulige fysiske årsaker. Store, irrasjonelle atferdsuttrykk kan være tegn på at hesten har smerter eller andre kroppslige utfordringer. Jeg skrev lenger opp at atferder aldri oppstår "ut av det blå", men ved akutte smerter eller andre fysiske plager i kroppen, så kan de jo selvsagt det. Hvis smerte er en årsak vil det ofte være vanskelig å kartlegge foranledningene og det vil ofte være liten endring i atferden selv om vi tilpasser miljø og gjør alle mulige tiltak. Smerte som mulig årsak til utfordrende atferd kan aldri helt utelukkes heller, uansett hvor mange fagpersoner som har studert hesten. Det er greit å ha i bakhodet. 
7. Lær mer om hvordan hester faktisk lærer. Jo mer vi forstår om mekanismene rundt hvordan hester faktisk lærer og hvordan de prosesserer informasjon, desto lettere blir det å forebygge problemsituasjoner og bygge ønsket atferd på en måte hesten forstår, i stedet for at det hoper seg opp til en situasjon hvor vi ikke vet annen råd enn å "ta hesten". Økt kunnskap gir deg verktøy til å være proaktiv i stedet for reaktiv.

🌼🌸🌼

Vi pratet lenge om hesten hennes og hvilke strategier hun kunne legge opp til uten at det betød at hun måtte "ta hesten" sin. Hun var takknemlig for å høre at det fantes alternativer til dette, for i miljøet der hun ferdes, virket dette som eneste "riktige" valg.

Men jeg tenker at vi har alltid et valg, i alle situajsoner, rundt hvordan vi velger å være med hester. Vi samhandler riktignok med et stort og kraftfullt dyr, ja, som kan ha sin læringshistorikk og sitt atferdsmønster som ikke alltid er heldig eller enkelt å verken forstå eller håndtere. Men det er samtidig et oppmerksomt dyr som lærer veldig kjapt, hvis vi er gode lærere og legger forholdene til rette for dette på en smart måte og har en grunnleggende forståelse for hesten som art i bånn. Vi skal jo være hestens veilder, og vi skal forsøke å forenkle og tilpasse og tilrettelegge så det blir lett for den å vise fram den beste versjonen av seg selv, ikke forme et miljø hvor den viser fram det aller verste?

🌼🌸🌼

Så – Neste gang du hører noen prate om å "ta" hesten - eller kjenner at tanken dukker opp hos deg selv: Stopp gjerne litt opp og reflekter litt rundt hva dette faktisk betyr i praksis og hvordan det oppleves for hesten. Kanskje ligger løsningen ikke i å «ta hesten», men i å ta en helt annen retning? 🧡

Lyst til å lære mer?

• 👉 Nettkurs: FORSTÅ HESTEN LITT MER - Som art
• Punishment in horse-training and the concept of ethical equitation. (McGreevy & McLean, 2009)
  • Noen aktuelle punkter fra artikkelens utforsking av straff* i hestetrening:
    • Det skapes frykt, forvirring og liten grad av læring for hesten når den opplever koblingen mellom straff* og atferd som utydelig (som ofte er tilfelle når begeret vårt renner over og vi "tar hesten")
    • Hester kan oppleve frustrasjon, frykt og økt sensitivisering, i verste fall lært hjelpesløshet, når straffen er overdreven (som ofte kan skje når vi til slutt ender med å bestemme oss for å "ta hesten")
    • Straff* undergraver læring og kan knyttes til emosjonelle utfordringer hos hester (slik som for eksempel frykt)  

Referanser for denne teksten:

Cooper, J. O., Heron, T. E. & Heward, W. L. (2020). Applied behaviour analysis (3. utg.). Pearson Education.

Chance, P. (2022). Learning and Behavior (9. utg.). Cengage Learning (Anbefales!)

*❗️(Merk at definisjonen straff i denne teksten ikke er synonymt med hverdagsforståelsen av straff, som mange hestetrenere benytter, men i stedet den vitenskapelige definisjonen: straff = når en atferd umiddelbart følges av en konsekvens som reduserer frekvensen av atferden i fremtiden (Cooper et al., s. 265))