I dag tidlig, mens jeg nøt morgenkaffen og så ut av vinduet på hestene som plukket høyrester i grålysningen, fikk jeg øye på en rådyrmamma med to kalver som gikk sammen med hestene.

Hun har pleid å henge rundt her hver eneste vinter (bildet er fra en vinter for noen år tilbake), men dette er første gang hun har med seg avkommene sine. De er vel egentlig ikke kalver nå, de er snart ett år gamle, men de henger med mammaen sin fortsatt.

Hestene er godt vant med dem, og de sameksisterer på stiene som hestene har laget i den dype snøen på det store beitet. Rådyrmammaen vet godt mine fôringsvaner, spesielt når og hvor jeg strør ut litt pellets på hardtrampet og ren snø for at hestene skal ha sysselsetting. Noen ganger, hvis jeg blir stående og klø på Shilo, og jeg ikke beveger meg hastig eller prater, så venter hun ikke en gang på at jeg har forsvunnet inn. Hun kaster bare et blikk på meg mens hun går forbi og plukker i snøen. Avkommene hennes venter ofte i skogen et sted. De er langt mer sky enn hun er.

Jeg synes alltid det har vært koselig å se dem ute sammen med hestene, men her om dagen slo det meg at det ikke er noe kos med dette, sett fra rådyras perspektiv.

Det er bare én grunn til at de vanker her om vinteren og det er overlevelse.

De leter etter mat, nok næring til å overleve vinteren. Letingen er kontinuerlig, hver eneste dag, store deler av dagen. Den er forskjellen mellom et individ som blir for svakt og dør, og et individ som klarer å holde næringsbehovet dekket frem til vårens første spirer. Der jeg strør pellets så hestene mine skal få tidsfordriv og miljøberikelse, er det å få i seg et par av disse en direkte overlevelsesstrategi for rådyrmammaen.

Om sommeren forsvinner alle rådyra som vanker her i nabolaget på vinteren. De flytter dypere inn i skogen, og jeg ser dem bare hvis jeg er på ridetur på stier som sjelden brukes. Hadde de hatt valget mellom samme type mattilgang langt fra folk og hester nå på vinteren, så hadde de nok ikke hengt her i det hele tatt.

Det er en viktig påminnelse, denne funksjonen til rådyras atferd. Det handler om å sikre overlevelse, gjennom å få mest mulig ut av hvert valg de tar, med minst mulig risiko. Og nå på vinteren er risikoen i hvert valg de tar langt større enn på sommeren.

Jeg tror vi som hestemennesker kan dra nytte av å forstå hvorfor disse rådyrene henger rundt her om vinteren. Det er en strategi for å overleve. Kall det en mestringsstrategi, om du vil. Slik har rådyra lært seg å mestre det som vinteren er for dem: et svært krevende miljø.

Hester har også en rekke ulike strategier for å mestre krevende miljøer.

De er enormt tilpasningsdyktige, men det betyr ikke alltid at tilpasningen de gjør, handler om trivsel alene. Og siden vi så ofte ser på dyras miljø fra utsiden, så ser vi ikke på miljøet på samme måte som dyra som lever i det, med sine iboende behov.

Veldig ofte så ser vi ikke på miljøet hester lever i som krevende i det hele tatt, og dermed tolker vi hestens atferd som noe helt annet enn en mestringsstrategi.

Men tenk om hestens atferd noen ganger faktisk er en mestringsstrategi i et krevende miljø, uansett om vi ser det slik eller ikke?

Nå er rådyrmammaen og de to avkommene hennes på vei opp i skogen igjen. Det er nok ikke mange timene som vil gå før de kommer ned hit på ny og sjekker alle flater der de vet at det kan ligge igjen noen pellets-rester i snøen. Selv om de vet at Colt bor her, og selv om de vet at Tres kan være sur hvis han er sulten og at dette valget om å lete etter mat gir økt risiko – så gjør de det likevel. Det er sånn de tilpasser seg. Mestrer. Overlever.

Og dette – denne manglende evnen vi ofte har til å se hestens miljø som krevende for hesten – fordi vi sitter inne med kaffen og ser ut på det gjennom et vindu – tror jeg er en av de mest alvorlige og krevende velferdsproblemene vi har i dag.

PS: Skrevet av meg, ikke AI-generert 😅🤠

PPS: Dagen etter: