En av kursinstruktørene kom bort og slo av en prat. Hun spurte om hvordan man hilser på en hest.

Det  var et nydelig spørsmål, som kom fra en som ikke hadde så mye erfaring med hest, men som hadde mye erfaring med hund. Jeg fortalte at det var bare å gå litt nærmere og strekke ut hånden, og så ville hesten ta kontakt hvis den ville.

«Jeg liker at det er på dyrets premisser», svarte hun.

Så nærmet hun seg mykt retning Tres, som jeg satt på. Da han ble oppmerksom på henne stoppet hun opp, fortsatt på god avstand. Hun strakte frem hånden. Blikket hennes og kroppen var vendt bittelitt vekk fra ham. Det var kanskje et naturlig kroppsspråk etter mange hundemøter, men det var ikke så ofte jeg så noen hilse sånn på en hest.

Men det skulle det kanskje ha vært?

Tres strakte hodet mot hånda til damen og luktet nysgjerrig med et mykt og oppmerksomt blikk. Da han var ferdig med å lukte vendte han oppmerksomheten over på noe annet. Damen slapp hånden ned igjen og tok et lite skritt tilbake, mens vi fortsate praten.

Jeg fortalte ikke damen at Tres normalt ikke er noe fan av å hilse på fremmede mennesker. At han lett kan vise motstridende signaler når de søker kontakt. Han virker vár for menneskers direkte energi rettet mot han, så når vi møter folk på tur som spør om å få klappe han, sier jeg som regel nei. Det er jo mitt ansvar som hans eier å ikke sette han i en posisjon hvor han føler seg utrygg, eller de som forsøker å hilse på han, føler seg utrygge.

Men jeg gjorde ikke det med denne damen. Jeg sanset et menneske med stor bevissthet rundt sitt eget kroppsspråk. Og det var ingenting Tres kjente på som utrygt når denne damen initierte kontakt med ham, på hans premisser.

Selv om hun ikke kunne noe om hest så kunne hun mye om en annen dyreart. Hun var bevisst hva kroppen hennes kommuniserte, og brukte hele seg og kroppsspråket sitt som initiativ til kontakt. Hun formidlet til Tres gjennom dempende signaler at hun ikke var noen trussel og hadde gode hensikter med sin interaksjon. Hun forsynte seg ikke av hesten, slik altfor mange av oss hestefolk kan ha en tendens til å gjøre når vi skal hilse på en hest.

Vi går ofte ubevisst rett mot hestens hode og søker å ta på den, gjerne i ansiktet. Selv om hestens øyne ser en annen vei, eller den blir veldig opptatt av noe annet eller den vender hele hodet vekk, så er det ofte at disse små signalene fra hestene blir oversett. Mange registrerer ikke at dette betyr noe som helst. Så går de rett bort til hestens ansikt og klapper på den, enten med fokuset intenst rettet på hesten, eller ofte i full samtale med et annet menneske.

Jeg skulle ønske vi ble flinkere til to ting i disse første møtene mellom hest og menneske: Det ene, hvis det er vi som skal møte en ny hest, er å spørre inn først. Om hesten synes det er greit, rett og slett. Om den vil hilse, på den måten vi ønsker. Være tilstede, åpen og dempende i vår fremtoning. Det andre jeg skulle ønske vi ble flinkere til er å være våre hesters advokater når for eksempel fremmede kommer for å klappe eller hilse, og at vi ser an situasjonen og hesten vår og setter en grense – hvis hesten behøver det. At vi verbalt formidler til disse menneskene det hesten ønsker å formidle med sine veldig små (eller noen ganger veldig store) signaler.

«Nei, dessverre, han er ikke så glad i å bli berørt i ansiktet.»

«Beklager, men det er veldig fint hvis du kan holde litt avstand.»

Eller kanskje kort prosess: «Nei, han kan bite.»

Eller hva med hundeklassikeren: «Ikke kom nærmere, denne hesten har lus!!»

Det å være hestens advokat i sånne møter er kanskje et særlig viktig ansvar for oss som har hester som tydelig viser at de ikke alltid er komfortable med en slik type direkte kontakt fra mennesker de ikke kjenner. Men egentlig er det et ansvar vi bør ta alle sammen, også hvis man har en hest man er overbevist om at elsker å møte nye folk eller bli berørt overalt. Vi har et ansvar for å se til at de blir møtt på en respektfull måte, og at de fremmede menneskene som ønsker å invitere seg selv inn i hestens mest personlige «rom» – rundt dens eget hode, gjør dette på en forsiktig, spørrende måte. En litt sånn «er dette greit for deg?»–måte. Ofte er det vi, hesteeierne, som må være observante og se hestens små signaler og kanskje verbalt formidle hva disse betyr, til en nysgjerrig tilskuer som bare vil kjenne på hvor myk hesten er på mulen og som ikke har forutsetninger til å lese dyret på samme måte som oss.

Tres er ikke så glad i at mennesker han ikke kjenner nærmer seg med all sin fokus rettet mot han. Dermed er det mitt ansvar å verbalisere dette for han når vi møter mennesker som ønsker å klappe på han. Jeg hjelper han med å lage denne grensen han trenger for å føle seg trygg, slik at han selv skal slippe å måtte si dette med kroppsspråket sitt.

Men under møtet med hundeinstruktøren i skogen så gjorde jeg ikke det. Jeg lot en fremmed dame få ta initiativ til å hilse på han. En som ikke kunne så mye om hest, heller, men som var bevisst sitt eget kroppsspråk, som selv benyttet dempende signaler og som bare tok initiativ til kontakt, og lot resten være opp til Tres.

Og da fantes det ingen utrygghet i Tres over å hilse på et ukjent menneske. Det var et fint møte å bevitne. En viktig lærdom i dette med å se og å bli sett.

Hvordan vi møter hester vi ikke kjenner, og hvordan vi tilrettelegger for at vår hest skal føle seg trygg i møte med mennesker den ikke kjenner, tror jeg er sterkt undervurdert og et kraftfullt og viktig verktøy for å styrke relasjonen – enten det er med en hest man har kjent hele livet, eller det er det aller første møtet.