Hvis du føler deg utrygg, eller hesten føler seg utrygg, og du vet at du og hesten håndterer det bedre hvis du er på bakken – så gå av. Det finnes absolutt ingenting feigt med dette, uansett hvor godt denne ideen har fått feste seg i enkelte miljøer.

En av grunnene til at dette ikke er feigt i det hele tatt, er fordi det faktisk kan gjøre en situasjon mye, mye tryggere for hesten. Årsaken er egentlig veldig logisk:

Når du sitter på hestens rygg så kan den faktisk ikke se deg.

Den kan høre deg, den kan føle deg og den kan tidvis se deler av deg hvis den får snu på hodet i ulike vinkler. Men stort sett så kan den ikke se deg.

I møte med noe hesten opplever skummelt, eller steder å gå der den ikke er helt trygg, kan dette fort oppleves som å være "alene" på tur, selv om du sitter på ryggen dens. Mange opplever at hester blir tryggere bare de hopper av og leier, og det er jo ofte av den enkle grunn at du blir synlig. Du er der som en fysisk skikkelse sammen med hesten, som den kan følge, og som den kan observere. Hester benytter synssansen mye for å orientere seg i omgivelsene og analysere andre hester, og mennerskers, kroppsspråk.

Akkurat dette er ikke like enkelt å gjøre når vi sitter oppå dem. Da blir hesten mye mer avhengig av å føle oss. Det å kjenne etter om kroppen vår spenner seg, om vi stivner, om vi mykner, hvor balanserte vi er og mange slike små ting. Utfordringen er ofte at hvis hesten virkelig er utrygg så er det ikke sikkert den vil prioritere å legge merke til alle disse små tingene. Da kan det hende det vil være mye enklere for den å forholde seg til en skikkelse ved siden av seg, som den kan se, observere og følge.

Det er virkelig ingenting som er feigt med å hoppe av hesten og leie den. Enten det er gjennom et vanskelig parti, forbi noe skummelt, fordi hesten fyrer seg opp eller bare fordi du selv føler en situasjon utrygg når du sitter på ryggen til hesten.

Det heller ikke noe hesten vinner eller taper på om du blir sittende på ryggen dens, eller velger å gå av. Den tolker ikke dette som at nå tapte du, eller at nå er du redd, eller at nå er du ikke i stand til å lede lenger.

Dette er konstrukter som bare en menneskehjerne kan lage.

Hesten er bare til stede i øyeblikket. Trygg eller ikke. Lukter, føler, ser og assosierer. Opplever den å være tryggere med deg på bakken, vil den roe seg raskere med deg på bakken. Opplever du selv å være tryggere på bakken vil det også gjøre at hesten roer seg raskere med deg på bakken.

Det er jo ingenting ved et dyr som hesten som tilsier at hesten skal ha en form for avansert resonnering hvor den tenker "Nå er det en skummel situasjon her og jeg er utrygg. Trine hoppet av ryggen min. Det betyr at hun også er utrygg." Eller «Ja, der gikk Trine av ryggen min. Det betyr at jeg vant, og hun tapte. Nå er det JEG som er lederen!"

Hører vi hvor unaturlig sånne resonnementer er å legge på et dyr som hesten?

Vi snakker jo om et sansende og følende byttedyr, som forsøker å orientere seg i situasjonen den er i, gjenkjenne mønstre, holde seg trygg og lete etter noe som er gjenkjennbart og forutsigbart. Likevel har dette seiglivete narrativet fått fotfeste i store deler av hestemiljøet – at det å gå av hesten er et nederlag, et tap av lederskap. En feig løsning.

Men kanskje er det tvert imot: kanskje er det å gå av, når det trengs, et uttrykk for trygg og tydelig veiledning i en vanskelig situasjon?

Hvis jeg vet at jeg kan håndtere en situasjon på en bedre måte hvis jeg går av hesten, enten for hesten, eller for min egen del – og raskere skape ro, trygghet og balanse igjen – hva er det egentlig som er feigt med dette?

Nei, –

lei eller ri akkurat som du vil. Gå av når du vil. Gå på igjen når det passer. Gå ved siden av hesten, foran eller bak. Sett deg på, gå av igjen. Ri hele turen, eller gå hele turen. Ha med deg en person til fots. Lei i alle nedoverbakkene.

Gjør akkurat det som føles riktig ut, og trygt ut, for deg. Og for hesten.

Det er virkelig absolutt ingenting feigt med dette. 💛